Når sjøvann blir kaldt nok så når det frysepunktet (-1.8C) og det dannes et lag med sjøis på toppen. Men visste du at det finnes mange forskjellige typer sjøis?

Det er november, polarnatt i nord, og nesten vinter – det må vel være på tide å dra på et tokt og samle inn mest mulig utstyr for prosjektet i Arktis!

Tenk deg et sted nesten uten sesongvariasjoner og hvor solstrålene aldri når. Hver eneste dag er stummende mørk og bitende kald, uansett hvilken dato kalenderen viser. Vi snakker om dyphavet. Omtrent halvparten av jordoverflaten består av hav dypere enn 3000 m og dyphavsbunn er faktisk et av de vanligste habitatene på jorda. Mye vanligere enn landjorda der vi holder til. Lenge ble dyphavet oppfattet som ødemark hvor forholdene var for ekstreme for levende organismer, og derfor ikke interessante å undersøke.

Det er juli, med alt som skal tilhøre. Det er tåke, det er is, og det er minusgrader i luft og vann. For mange er det nok ikke dette som gir en typisk sommerfølelse, men for oss er det sommer i Arktis som gjelder. Ved 82 grader nord er tropenetter og bading fra brygga byttet ut med lange dager prøveinnsamling, både fra is og sjø.

Det er noe mystisk å være ved 82 grader nord. Og det jeg søker etter, det får meg til å føle meg litt som en detektiv i isødet. En arktisk Sherlock Holmes. Men hva er da mysteriet som skal løses?

Det sies at vi mennesker vet mer om månens overflate enn overflaten av planetens havbunn. Hvis du visste hvor mye vi går glipp av! Så mye liv og skjønnhet finnes på havbunnen.

For fyrste gang i mitt liv, vil eg få sjå og oppleve korleis våren og planktonbløminga i Barentshavet vil sjå ut. Fartøyet er snart klar for å ta oss om bord, og vi sitter i isolasjon på vakre Sommarøy i Troms. Mine tankar no er på reisa: Korleis vil det bli?

Støyen og stresset har stoppet opp et øyeblikk. Jeg er under en is-rygg i Polhavet. Det er 15 meter havis over meg og rundt 3000 meter vann nedenfor. Verden rundt meg er dypblå bortsett fra noen hvite flekker av is og avgrunnen med svart vann under meg. Stillhet. Ødemark. Kjærlighet.

Vann, vann, overalt på denne blå planeten. Men havet har også en skitnere side, for under bølgene er det solid (om enn ofte grumsete) grunn. Selv skitt fra land ender på havbunnen til sist. Faktum er, at grunnen under havet er kritisk for opprettholdelsen av en sunn planet. De færreste innser dette, ettersom naturdokumentarer om havet vanligvis bokstavelig talt har et mer nyvasket fokus.

Arven etter Nansen Q2 har sitt eget dykketram med fire vitenskapelige dykkere fra Norsk Polarinstitutt: Dykkere Mikko Vihtakari og Amalia Keck, Dykkere/Dykkeledere Peter Leopold og Haakon Hop.

Tenk deg at du ligger ned på bakken i en skog en solfylt vårdag og ser oppover til tretoppene. Varme solstråler som faller gjennom grenene, varmer opp ansiktet ditt og fuglene kvitrer i det fjerne. Tenk deg at alle trestammer, grener og kvister er borte og det er bare bladene som flyter høyt over deg.

Noen dager er du heldig, andre dager ikke. Du finner ikke nøklene dine eller vaskemaskinen spiser opp den ene sokken din. For oss? Et 200 meter langt tau til en verdi av hundretusenvis av kroner i utstyr og prøver.

Hei frå nok ein fin dag på det største forskingsfartøyet i Noreg – Kronprins Haakon. Etter å ha ete ein nydeleg pizzalunsj, kom eg opp på sjuande dekk (ja, stemmer, denne båten har 10 dekk!), for å skrive denne bloggen til deg frå konferanserommet. Eit hyggjeleg, koseleg rom med flott utsikt. Så korleis hamna og overlever ei jente frå sør i India der vinteren er 20 grader varm, her oppe i Arktis, spør du?

Livet om bord i et forskningsfartøy har sin egen og unike rytme. Tid operer litt annerledes her, både fordi det er litt intense dager med prøveinnsamling og analysering, men også fordi båten rett og slett har sin egen tidssone. Når man driver med forskning i Arktis på dette tidspunktet på året er det viktig at man følger solen så godt det lar seg gjøre. En konsekvens av dette er at de høyere maktene om bord i FF Kronprins Haakon har bestemt seg for at vi skal ligge to timer foran vanlig tid på det norske fastlandet. Sol er en dyrebar ressurs i Arktis i mars, så dagene må utnyttes og da bestemmer vi like greit tiden selv.

Det er en uke siden vi forlot Tromsø. Forskningsfartøyet Kronprins Haakon har veldig raskt blitt vårt hjem, og vi nyter livet ombord. Etter et par dager gjennom tøff sjø er det roligere nå. Rask fart gjennom åpent vann har nå endret seg til rolig fart gjennom is som må brytes for at vi skal passere. Grovt hav førte til at noen av oss ble sjøsyke, men det er nå borte. Stille hav har nå endret seg til stabil støyende is. Å bryte gjennom 40-70 cm tykk is er ikke lydløs, og ørepropper er nå et must i de nedre delene av skipet hvis du vil hvile deg når som helst – dag eller natt – når du ikke jobber.

Føljetongen om 16 Arven etter Nansen-forskarar på tokt i ishavet held fram. Denne gongen møter vi “Kaptein Vom” og eit trøblete isflak.

Då Gandalf den grå vart slagen av demonen Barlog og fall ned i djupet frå den smale steinbrua, inne i fjellet Khazad Dum, mista brorskapets ring håpet om å vinne. Dei mista ein kjær følgjesven og guide. Og når undervassfartyet Harald ikkje returnerte etter eit rutineoppdrag, kjende vi på same frykta som følgjesvenane til Gandalf den grå.

Etter snart en uke på «Arven etter Nansen»-tokt seiler vi nå inn i sjøisen og blir værende der til vi skal sørover til Tromsø mot slutten av februar. For oss som bor i Longyearbyen var gleden stor da vi for noen dager siden endelig fikk se solen igjen, så vidt over horisonten, etter fire måneder uten!

Etter fire døgn er F/F Kronprins Haakon kommet til 35 grader øst. Vi dro fra Longyearbyen tirsdag kveld 12. februar og har seilt mot sør og øst på jakt etter isen. Pannekakeis er første stadium i isfrysing og et tydelig tegn på at det har vært bølger i sving. Disse skal vi måle med et lite instrument som står på en stake foran baugen. Vi har forsøkt oss allerede, men etter to dager i åpent hav var det dekket med så mye is fra sjøsprøyt at vi nesten ikke fikk instrumentet opp igjen på dekk.