Denne vinteren var iskanten i Barentshavet tilbake til normalen. Det høres paradoksalt ut, men det er det ikke.
Teksten ble publisert i Aftenposten på nett og papir 23. april.
Nordøst i Barentshavet, over 400 kilometer nord for Finnmarkskysten, har Petroleumstilsynet gitt Equinor tillatelse til å bore letebrønnen Korpfjell, den nordligste lisensen som noensinne er tildelt på norsk sokkel. De siste årene har brønnen ligget i trygg avstand fra iskanten.
Men hva skjer med Korpfjell og annen maritim virksomhet i Barentshavet dersom iskanten plutselig kryper sørover? Det er nemlig ikke helt utenkelig at den gjør.
Isen er på sitt maksimale nå
Sjøisen er på sitt maksimale i mars måned. I år var isdekket i Barentshavet plutselig tilbake til det som var normalen på 80- og 90-tallet, og i det vestlige Barentshavet strakk iskanten seg helt ned til Bjørnøya.
Det kan høres overraskende ut at sjøisdekket har økt de siste årene til tross for en stadig varmere verden, men for oss forskere er det ikke uventet at sjøisen igjen brer seg ut. Vår forskning viser at selv om iskanten de siste årene har trukket seg gradvis nordover og dermed vekk fra Korpfjell, kan isdekket i perioder vokse og iskanten igjen trekke sørover.
På samme måte som temperaturen på kloden stiger jevnt og trutt selv om noen år er kaldere eller varmere, varierer sjøisutbredelsen mye fra år til år selv om isen i det store bildet minker.
Det er menneskeskapte klimaendringer som i hovedsak har fått isen til å trekke seg tilbake, men vår forskning viser at naturlige klimavariasjoner gjør at vi kan få år der isen brer om seg igjen. Eksisterende og fremtidig aktivitet i Barentshavet må derfor ta hensyn til betydelige variasjoner i isdekket fra år til år, og fra tiår til tiår.
Avgjørende havstrøm
Hvorfor flytter iskanten seg så mye fra år til år? Et svar er Golfstrømmen, eller den norske atlanterhavsstrømmen som vi forskere kaller den. Havstrømmen frakter store mengder varmt vann og næringsstoffer fra sørlige breddegrader og bidrar til at norskekysten og det sørlige Barentshavet er isfrie og fulle av liv. Når Altanterhavsstrømmen skifter mellom varmere og kaldere tilstander, trekker iskanten seg henholdsvis nordover og sørover.
De siste tiårene har temperaturen i Altanterhavsstrømmen hovedsakelig steget. Noe av denne oppvarmingen skyldes den generelle, globale oppvarmingen, men mye skyldes også naturlige variasjoner. Naturlig svingninger i havet og effekten av global oppvarming har spilt på lag, noe som har ført til betydelig mer varme i Atlanterhavsstrømmen og et sterkt redusert isdekke i Barentshavet.
Illustrasjonen viser den arktiske sjøisens utbredelse i mars 2019. Den oransje linjen viser gjennomsnittlig iskant i perioden 1981–2010. NSIDC / NASA Earth Observatory
Hadde derimot naturlige variasjoner i klimasystemet dradd iskanten i motsatt retning ville vi sannsynligvis hatt liten eller ingen nedgang i sjøisdekket de siste årene, til tross for global oppvarming. Det er dermed viktig å forstå hvordan og hvor mye naturlige svingninger i havtemperatur påvirker sjøisen for å kunne forutsi dens fremtidige utvikling.
En varslet økning
Vi har tidligere påvist at det er en tidsforsinkelse mellom endringer i Atlanterhavsstrømmen og isen i Barentshavet. Det er dermed mulig å komme med en spådom – et varsel – om fremtidige endringer i isdekket basert på havets tilstand i dag. Basert på en svakere og kaldere Atlanterhavsstrøm de siste årene var dermed vårt varsel i 2015 at det ville bli mer is i Barentshavet de neste vintrene, et varsel som altså har vist seg å være korrekt.
Fremtidens iskant
Men hva kommer til å skje med iskanten og Atlanterhavsstrømmen de neste 100 årene? Resultater fra 40 ulike klimamodellsimuleringer viser at havsirkulasjonen i Nord-Atlanteren svekkes frem mot år 2100, men samtidig styrkes den norske Atlanterhavsstrømmen og mer varme strømmer nordover mot Arktis.
Ettersom atmosfæren også gradvis varmes opp ved økte CO₂-utslipp, fører dette til at sjøisen i Barentshavet sakte, men sikkert forsvinner. Samtidig viser våre resultater at det i fremtiden fremdeles er mulig å ha tiårsperioder med økende isdekke på grunn av endringer i Atlanterhavsstrømmen.
Vår forskning viser altså at endringer i Atlanterhavsstrømmen er viktig for sjøisen i Arktis, både for utviklingen de neste årene og for dens endelige skjebne frem mot år 2100. For å kunne forstå og varsle klimaendringer i Arktis, og dermed kunne drive forsvarlig forvaltning, er det viktig at kontinuerlige observasjoner av Atlanterhavsstrømmen fortsetter.