Teksten stod på trykk i Nordlys 26. september 2018.
I dette miljøet finner millioner av egg de mest optimale forholdene for vekst og utvikling, og et miljø der de kan vokse opp til å bli en av de mest utbredte og ikke minst viktige fiskeartene i Arktis. De siste årene har vi gjennomført store eksperimenter vedUniversitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, der fokus har vært på hvordan temperatur og oljeforurensning kan påvirke polartorskens utvikling av egg og yngel. Vi vil her fortelle litt om hva vi har lært av disse eksperimentene, og samtidig trekke noen paralleller til debatten om hva som kan skje med torskestammen i Lofoten etter et potensielt oljeutslipp.
Å vokse i temperaturer under null grader tar tid. Det tar mer enn to måneder før eggene klekker. Hva vil skje dersom temperaturen i havet stiger med bare noen få grader? Vår forskning viser at eggene til polartorsken ville utvikle seg og klekke raskere. Utviklingstiden halveres faktisk! Men om det bare er positivt er vanskelig å si. Yngelen er litt kortere ved klekking og munnen er ikke ferdig utviklet. Eggsekken er ikke like oppbrukt, og blir hengende som en stor ballong som hindrer yngelen å bevege seg fritt. Når de har overlevd denne første kritiske perioden, er det fortsatt vanskelig å si noe om hvordan et varmere miljø vil påvirke det videre livet til den unge polartorsken.
Nå skal det sies at fremtidens Arktis ikke bare handler om varmere vann som forstyrrer det arktiske økosystemet og dens innbyggere. Det handler også om økt menneskelig aktivitet i nordområdene, og hvordan våre fotavtrykk kan påvirke miljøet der. Med økt aktivitet, både gjennom oljeleting, fiskerier, turisme og handelsruter gjennom områder som tidligere var stengt på grunn av is, vil det også være en reell mulighet for at de små eggene til polartorsken blir utsatt for oljesøl. Hva betyr det for deres individuelle utvikling, og for hele populasjonen? Det første spørsmålet har vi fått svar på gjennom våre eksperimenter. Det hersker liten tvil om at konsekvensene for de små eggene eller yngel som utsettes for oljesøl er store. Bare ørsmå mengder vannløselige kjemikalier fra olje vil påføre stor skade på torskseyngelen som kommer i kontakt med disse. Dokumenterte symptomer inkluderer redusert evne til å svømme, spise og dermed også overleve. I våre forsøk har vi sett at kombinasjonen økt temperatur og påvirkning av ekstremt små mengder kjemikalier fra råolje så å si utraderer hele bestanden i våre forsøkskar. Selv uten en temperaturøkning er det bortimot en katastrofe for den yngelen som utsettes for forurensningen, det tar bare litt lenger tid før katastrofen inntreffer.
Hva er så konsekvensene av å potensielt miste mange millioner egg og yngel etter et oljeutslipp? Polartorsken regnes som en nøkkelart i Arktis. Er populasjonen i stand til å komme tilbake, selv etter å ha mistet en stor del av den yngre generasjonen? Det har i den senere tid pågått en debatt der forskere fra Havforskningsinstituttet bekreftet at olje kan utradere en hel årsklasse av lofottorsken. På den andre siden har modelleringsstudier fra Akvaplan-niva vist at dagens sterke bestand av skrei i stor grad er i stand til å takle at en hel årsklasse av yngel dør. Sannheten her er at vi vet svært lite om hva som faktisk vil skje. Og noe av problemet ligger i at vi stort sett bare har eksperimenter og modeller å gå etter. Eksperimentelle data er ofte klare, men også ofte svært ‘trangsynte’. Eksperimenter er som oftest satt opp for å teste betydningen av én enkelt faktor, og ser derfor bort fra det store bildet.
På den andre siden mangler som regel populasjonsmodeller tilstrekkelig grunnlagsdata til å kunne gi et troverdig bilde av hva som vil skje, til tross for at de vil forsøke å se ‘det store bildet’. Modeller må ofte legge til grunn svært forenklede sammenhenger og kan derfor fort se bort fra potensielt viktige faktorer. Det finnes for eksempel ingen modeller i dag som tar høyde for potensielle skadelige effekter på neste generasjon polartorsk. De ser i all hovedsak bort fra at oljerelaterte forbindelser kan bli værende over mange år i enkelte beskyttede miljøer, og de kan ikke ivareta alle relevante økologiske sammenhenger som påvirker en arts utbredelse. Modeller vil alltid forenkle verden. Så når man baserer en debatt på innsikt som stammer utelukkende fra eksperimenter på den ene siden og modeller på den andre, er det ofte svært vanskelig å si noe om hvem som egentlig ser det store og ‘riktige’ bildet.
Kanskje er det nettopp her det store nasjonale forskningsprosjektet Arven etter Nansen virkelig utgjøre en forskjell? Her skal nemlig forskere fra alle disipliner, eksperimentelle biologer, økologer, fysikere og modellører gjøre noe som ellers skjer så alt for sjelden, de skal jobbe sammen. Kanskje kan dette arbeidet i løpet av noen få år gi oss et tydeligere svar på om et enkelt oljeutslipp i Lofoten eller Polhavet vil ha en dramatisk effekt eller ikke? Vi skal i alle fall gjøre vårt beste for å få det til.