Av Mikko Vihtakari, NPI (HI)
Jeg lot fantasien løpe og tenkte på alle skapningene som kan svømme et sted under meg i mørket. En hvalross var observert bak skipet vårt rett før jeg gikk i vannet. Kanskje kommer hvalrossen og sjekker ut hva jeg er? Eller kanskje det er pigghåer som svømmer et sted der nede? En gigantisk blekksprut eller en russisk ubåt?
Amalia, Peter and Haakon lager et dykkehull i den 1,5 tykke isen i kaldt vintervær. På Svalbard så blir været malt i hva en trenger å ha på seg den dagen. Denne dagen var det en “Balaclavadag”. Foto: Mikko Vihtakari.
Jeg er alene. Så alene og langt borte fra alt som er praktisk mulig for det lille mennesket som jeg er. Så langt borte fra land. Nærmere Nordpolen enn en by. Bare 30 meter fra dykkhullet vårt. Vannet er -0,9°C, en grad varmere enn i går. Det er så mange steder jeg kunne være akkurat nå: hjemme, i varmen om bord på forskningsfartøyet vårt, et sted på en tropisk øy, og det er så mange øyeblikk som har ført meg hit. Likevel vil jeg ikke bytte dette stedet og øyeblikket for noen av dem. Alt jeg vil er å leve dette øyeblikket til det fulle. Jeg vil være akkurat her, akkurat nå. Jeg føler meg varm, glad, fornøyd og litt redd. Levende, med andre ord.
Her ser du forfatteren, Mikko Vihtakari, samle inn isalger med en “slurp gun”. Foto: Peter Leopold.
Jeg ser meg rundt og ser titalls forskjellige arter rundt meg. Jeg kan nevne de fleste av dem. Jeg kan også visualisere handlingene rundt meg: hvem spiser hvem, hvordan ente disse artene opp her og hva gjør de for å overleve. Jeg ser Beroe cucumis, en agurkformet manet, som går forbi i strømmen. Mertensia ovum, en annen manet, som spiser hoppekreps som Calanus glacialis og blir spist av Beroe cucumis. En amfipode, Apherusa glacialis, som kryper på isen foran meg. Den spiser dødt organisk materiale, isalger og noen ganger hoppekreps, og spises av polartorsk og andre isamfipoder. Små samlinger av brune alger som svever forbi, og minner om at vi er her i en veldig spesiell tid på året – vårblomstringen. Næringsnettet danner et sammenvevd nettverk som begrenset av de fysiske prosessene i store blå dypet. Atlanterhavsstrømmen bringer varmt vann (2-3°C) og atlantiske arter, som hoppekrepsen Calanus finmarchicus, inn i det arktiske bassenget. Polar Surface Layer, en motstrøm, frakter kaldt overflatevann , havis og arktiske arter sørover. Havisen kolliderer underveis og danner store is-rygger slik som den jeg har over meg. Amfipoder, dyreplankton og polartorsk lever i hulrommene på isen. Et helt økosystem som pleide å være mer mangfoldig for bare et tiår eller to siden. Med smeltende havis endres også det økosystemene knyttet til havisen.
Det er for slike øyeblikk som dette jeg elsker jobben min ekstra mye. Jeg elsker havet, jeg elsker Arktis, jeg elsker kunnskapen om denne utrolig vakre verdenen jeg har samlet gjennom årene. Dette er grunnen til at jeg ønsket å bli marinbiolog. Dette er grunnen til at jeg har sittet utallige timer på kontoret og stirret på dataskjermen, lest, skrivet, programmert og regnet statistikk. For å komme hit måtte jeg ta en doktorgrad, gå på en kommersiell dykkerskole og vie livet mitt til dykking og marinvitenskap. For å kunne glede meg over dykkearbeidet, må jeg trene nesten hver dag. Alt dette i korte øyeblikk som dette, og – for en gangs skyld – angrer jeg ikke på en eneste beslutning jeg har tatt. Akkurat nå er jeg den mest privilegerte personen på denne planeten.
«Mertensia ovum» har tentaklene klare få fange noen deilige, utvalgte (og uheldige) hoppekreps. Foto: Peter Leopold.
Vi er på Arven etter Nansen tokt for å studere hvordan økosystemet og miljøet i det nordlige Barentshavet og det sørlige Polhavet endres i løpet av året. Vi har dykket og samlet prøver på flere stasjoner under vår reise gjennom havisen med forskningsfartøyet Kronprins Haakon.
Å jobbe som vitenskapelig dykker ombord inneholder for det meste andre aktiviteter enn selve dykkinga. Arbeidsdagene har vært lange. Vi har brukt mye tid på å vedlikeholde og bære utstyr rundt omkring på skipet. Når vi skal ut, må vi bære og rigge utstyr for vinterforhold. Den kalde vinden og frysende temperaturer gjør alt mye vanskeligere enn lengre sør.
Vi har laget dykkhull i 1,5 m tykk havis. Når vi endelig får en dykker i vannet, må man fungere som en «linemann» for andre dykkere, hjelpe til på overflaten med å ta imot prøver og koordinere oppsetting av eksperimenter under isen. Når du skal dykke, har du ikke tid til å se deg rundt fordi jobben din er å være så effektiv som mulig under vann. Det er den siste dagen i dykkerekspedisjonen vår, og vennene mine har gitt meg et øyeblikk av fred alene under havisen i Polhavet langt, langt borte fra alt. Kommunikasjonssystemet vi bruker er for en gangs skyld stille, og for det er jeg evig takknemlig.
Dykkerteamet på dette toktet i Arven etter Nansen regi, kom fra NPI og fra venstre: Haakon Hop, Peter Leopold, Mikko Vihtakari, and Amalia Keck. Foto: Philipp Assmy
Som tilfellet er med det meste, er stillhetens øyeblikk i det dypblå ishavet over altfor tidlig. Høyttalerne på øret mitt lager lyd og forteller meg at jeg skal komme tilbake i jobb. Det er fortsatt mange prøver å ta. Jeg puster inn og ser på det dypblå ishavet rundt meg for en siste gang. Jeg gjemmer dette minnet i hjertet mitt og tar det med meg til overflaten. Øyeblikket kan være forbi, men jeg vil huske det resten av livet i håp om at det vil komme mange flere slike øyeblikk. Dette er hva jeg lever for.
En dykker med sugepumpe under isen en plass i det dype blå arktiske havet. Arkivfoto: Peter Leopold
Mikko Vihtakari
Forfatteren er forsker ved Havforskningsinstituttet og jobber med dyphavsarter og cartilaginous fiskearter (Hai og rokke). Mikko har arbeidet og dykket i Arktisk i 15 år. Han er innleid av Norsk Polarinstitutt for å delta i dette toktet i Arven etter Nansen regi.
Blogginnlegget er oversatt av Charlotte Stark, UiT og korrekturlest av Anette Wold, NPI