“Anything that you put into the sea is considered lost until you recover it” –Andreas Wolden, Assistant fishing master on R/V Kronprins Håkon
“Oh, no” –Yasemin and Martí, concerned PhD students
Veien fra ide til vitenskapelig publikasjon er dessverre fylt med slike uhell og vi må ofte ta et steg tilbake og revurdere veien videre. Dårlig vær hindrer oss i å utføre arbeidet vårt, prøver blir sølt ut eller feilmerket. Utstyr fungerer sakte i ekstrem kulde (menneskehjerner også for den saks skyld). For enhver uforutsett omstendighet og sporadiske uhell så finnes det (nesten) alltid en løsning, og å komme opp med geniale alternativer er en daglig oppgave i forskningsarbeidet. Innen feltbiologi innebærer dette at de fleste løsninger inneholder sølvteip og gode intensjoner.
Men hva om havet tok instrumentene dine i begynnelsen av feltarbeidet ditt? Hva om et rovdyr litt lenger opp i næringskjeden bestemte seg for at nettopp ditt instrument så veldig appetittvekkende ut? Hvor mye sølvteip og gode intensjoner trenger en for å takle den utfordringen?
Men la oss først få introdusere deg for instrumentet vi snakker om: sedimentfeller (se faktaboks). Som navnet antyder, er det ikke dyr vi fanger, men sedimenterende materiale – dvs. partikler som synker.
Se for deg et 200 meter langt tau som henger loddrett i vannet og flyter med strømmen. På forskjellige punkter i dette tauet (også kalt «rigg») fester vi enkle sylindere av pleksiglass. Det er dette som er fellene. Materiale som synker i vannsøylen havner i disse fangstfellene og blir liggende på bunnen av sylinderen. Men siden partikler ikke bare synker vertikalt i vannsøylen, men følger strømmen, kan vi ikke la riggen være festet til skipet som prøver å holde seg på en plass. I stedet setter vi den ut med fellene i havet og lar den drive på egen hånd i 24 timer (høres det ikke allerede risikabelt ut?). For å sikre at vi kan ta den opp igjen er den utstyrt med en stor flaggstang som flyter på overflaten og en AIS (en sporingsenhet) slik at vi kan følge dens bevegelser og hente den inn igjen. Det var i alle fall intensjonen.
Fellene er av glass. De er festet til en fortøyning som senkes i havet på forskjellig dyp, slik at de kan samle sammen det som virvler i vannet. Foto: Christine Gawinski, UiT.
Faktaboks: Sedimenter
Sedimenter er små partikler som kan bli transportert av vann eller et annet medium, og som med tiden legger seg ned på bunnen til et lag med faste partikler, i vann eller annen væske. Sedimentasjon eller avsetning heter det når materiale legger seg til ro i et lag på bunnen.
Den seiler av sted!
Alt startet etter planen. Vi forberedte sedimentfellene og satte dem ut (ingen liten bragd kan vi fortelle deg), og ventet tålmodig på at 24 timer skulle gå, slik at vi kunne hente dem opp igjen. Det ble imidlertid raskt tydelig at fellene ikke fulgte strømmen, men beveget seg heller i vindretningen, med flaggstangen som et seil. Vi manøvrert skipet til sedimentfelleriggen med Yasemins ivrige riggfølelse som guide. Den flytende flaggstangen var der, men den virket så lett, boblet opp og ned med bølgene som om det ikke var noe under som dro den ned. «Svært mistenkelig oppførsel hvis du spør meg», kommenterte den erfarne forskeren. Tom, fra det alltid så hjelpsomme mannskapet, festet riggen til skipskranen og løftet stangen – og ingenting annet. Martí, en sjokkert tilskuer, sammenlignet det med opplevelsen av å dyppe en kake i te og løfte den etter en stund, bare for å oppdage at halvparten av den har gått i stykker og sunket. «Jeg var ikke klar for dette utfallet» var hans uttalelse på stedet.
Hva skjedde? Hadde bølgene tært så kraftig på taufestet og skapt en skjæerlignende bevegelse som saget av tauet? Brukte en håkjerring en av sine siste gamle tenner for å frigjøre den? Vi får nok aldri vite, men fellene var det ikke mulig å få tilbake. Riggen hadde reist med strømmen, mens stangen hadde fortsatt med vinden og ført oss langt bort fra de dyrebare prøvene våre.
Vi er ikke helt ødelagt, bare litt knekt.
Uforferdet gjorde vi det doktorgradsstudenter gjør best: improviserer. Neste stasjon nærmet seg, og vi skulle ikke å gå glipp av den på grunn av dette! Riggen vi mistet var en helt ny og skinnende modell. Vi gravde fram det gamle, pålitelige tauet som vi hadde beholdt som en reserve og festet det til den nylig reparerte stangen. Vi hadde noen erstatninger for vårt vitenskapelige utstyr, nok til en redusert prøvetakingsinnsats. Forsiktig og håpefullt satte vi ut sedimentfellene igjen. Denne gangen festet til et sjøisflak med tunge metallstenger og en ganske tykk kjetting for å forhindre brudd. Solid forankring med andre ord.
Men akk, en hvit og fluffy tilstedeværelse truer alt havisarbeidet. Vi sto alle måpende med kameraene klare og fulgte med da flere isbjørner besøkte riggen vi hadde satt ut. Scenen som utspilte seg dagen etter var et vitnesbyrd om størrelsen på disse dyrenen. To flytebøyer ble revet i stykker, stangen med markørflagget var ødelagt og metallstoplene vi hadde brukt for å sikre kjettingen til isen var bøyd som kvister! AiS instrumentet lå på isen, men mest imponerende var at hele riggen var løftet 5 meter opp på isen! Hvis isflaket hadde brukket opp, ville vekten ha trukket hele fortøyningen ned, og sedimentfellene ville blitt borte (igjen). Fra da av var «flaggstangen» vår en bambuspinne og et revet laken. Vi gjør det beste ut av situasjonen.
Fester sedimentfeller på et isflak. Martí, Yasemin og Jørn er isbjørnvakt mens vi sikrer fellene på isen. Foto: Èric Jordà Molina (Nord Univ).
Men akk, en hvit og fluffy tilstedeværelse truer alt havisarbeidet. Vi sto alle måpende med kameraene klare og fulgte med da flere isbjørner besøkte riggen vi hadde satt ut. Scenen som utspilte seg dagen etter var et vitnesbyrd om størrelsen på disse dyrenen. To flytebøyer ble revet i stykker, stangen med markørflagget var ødelagt og metallstoplene vi hadde brukt for å sikre kjettingen til isen var bøyd som kvister! AiS instrumentet lå på isen, men mest imponerende var at hele riggen var løftet 5 meter opp på isen! Hvis isflaket hadde brukket opp, ville vekten ha trukket hele fortøyningen ned, og sedimentfellene ville blitt borte (igjen). Fra da av var «flaggstangen» vår en bambuspinne og et revet laken. Vi gjør det beste ut av situasjonen.
Rester fra isbjørnbesøket. Flagstangen er ødelagt, metallstengene (til venstre) er bøyd og AIS ligger på isen. Foto: Silje S. Wollberg (IMR).
Under press!
Og vi kunne fortsette å fortelle en stund til om uflaksen vår, for å være ærlig! Men vi vil spare deg for historien om da riggtauet viklet seg rundt et isflak som et bånd om en pen julegave, eller om da AIS sluttet å sende signalet, og vi måtte seile rundt og speide med kikkert etter en liten bøye i bølger. Nok en gang trodde vi den var borte, ettersom noen isbjørnspor i nærheten ondskapsfullt antydet at bøyen var det eneste som var igjen av riggen. Da skipet forsiktig fjernet isen idet den nærmet seg riggen, flyttet et stort isflak seg til side, og plutselig spratt stangen med flagg og AIS opp nedenfra. Forståelig da, at de frosne, avkjølte og konserverte prøvene som vi tross alt har klart å redde fra disse eventyrlige utsettingene er uvurderlige for oss. Hver utsetting har lært oss å forvente det uventede, og vi har blitt like fleksible som vår pålitelige bambuspinne.
Og når vi seiler igjen i mai, vil vi holde deg oppdatert!
Dette blogginnlegget ble oversatt av Charlotte Stark og Elisabeth Halvorsen, UiT.