Barentshav-regionen har mange isbreer beliggende på øyer og større øygrupper. Isbreer som binder opp mye ferskvann. Isbreene får hvert år i varierende grad tilfang av snø som bidrar til å opprettholde bremassen. Isbreene representerer enorme lager av ferskvann, og er opphav til smeltevannavrenning til Barentshavet. Denne avrenningen er av interesse i «Arven etter Nansen», siden smeltevannet tilfører jern, skaper sirkulasjon mellom vannlag med ulik tetthet, temperatur, type fersk-/saltvann i havmassene, og tilfører næringsstoffer til næringskjeden.
Intervju med Louise Steffensen Schmidt (Arven etter Nansen), postdoc, Institutt for geofag, Universitetet i Oslo. Nylig presenterte hun sin forskning.
Den hydrologiske syklusen til isbreer, tilfang av snø, og smeltevannsavrenning til hav er noe som postdoc Louise Steffensen Schmidt, og prof. Thomas Vikhamar Schuler skal modellere, begge ved Institutt for geofag, UiO.
– Nærmere presisert er oppdraget vårt å beregne variasjon i avrenning av smeltevann fra tre landområder; øygruppene Svalbard, Franz Josef Land og på den russiske dobbeltøya Novaya Zemlya, forklarer Louise.
Variasjoner i smelteavrenning
For å gi svar på problemstillingen med smeltevannsavrenning har hun programmert en klimamodell som er basert på en geografisk grid, den norskutviklede modellen CryoGrid (Westermann et.al.).
– CryoGrid er en landoverflatemodell som var utviklet til å simulere bakketemperaturer i permafrostmiljøer. Modellen er senere blitt tilpasset for å også fungere for massebalansesimuleringer av isbreer. Modellen håndterer værdata, data om luftfuktighet, energifluxer til landoverflaten og nedbør. Representasjonen av avrenning til hav i modellen bestemmes ved å avgrense avløpsbassengene ved hjelp av Matlab-modellen TopoToolbox.
Modellene er operative og Louise har nå 4-års tidsserier fra 2016 til 2020 med data for avrenning fra de tre fysiske smeltevannsregionene som er undersøkt.
– Simuleringene av modellen viser allerede nå variasjoner i avrenning fra land og isbreer for de tre studieområdene; øygruppene Svalbard, Franz Josef Land og den russiske dobbeltøya Novaya Zemlya. Men vi trenger flere år og mer data tilbake i tid for å studere grad av variasjon og retning.
Nesten ferdig med sitt programmeringssarbeid, venter nå Louise på at datasettet CARRA-EAST fra Meteorologisk institutt blir tilgjengelig. Dette datasettet har værdata fra 1997 til i dag for Nordområdene, og skal brukes for reanalyse av den etablerte modellen til Louise et.al.
Louise Steffensen Schmidt sin rolle i Arven etter Nansen programmet
Schmidt er ansatt som postdoktor ved Institutt for geofag, Universitetet i Oslo siden høsten 2019. Hun inngår der i Seksjon for geografi og hydrologi (GeoHyd). I programmet Arven etter Nansen deltar hun i arbeidspakke RF1: Natural drivers. Her arbeider hun sammen med professor Thomas Vikhamar Schuler i prosjektet for å anslå smelteavrenning til Barentshav-regionen.
Louise kommer fra Danmark, nærmere fra storbyen København. Hennes interesse for klima, beregninger og koblingsfeltet mellom glasiologi/kryosfæren og hydrologi, har utviklet seg gradvis fra hun først ble inspirert på gymnaset etter å ha deltatt i et «Forskerspire»-opplegg. Da fikk hun jobbe med isbrekjerner fra Grønland, og ble fasinert av hva de kunne fortelle om klimaet tilbake i tid.
Interessen for klima og realfag førte henne videre til studier i fysikk ved Nils Bohr Institutt, København universitet, og senere til en PhD i geofysikk ved Universitetet på Island, og til stillingen hun nå har som postdoc ved Institutt for geofag, Universitetet i Oslo. Hennes forskningsinteresser er massebalanse i isbreer, dynamikk av/i isbreer, og klimamodeller.